Hvorfor er eksistensen så ettertrykkelig tom? Gatene virker mine fiender- jeg klarer ikke omfavne ensomheten... hvorfor finnes ingen stille sjel som vil gå gjennom regnet og nyte det kalde, tomme mørket? Ensomhet smaker best når man har opsjoner- så ufattelig stusselig.

Eksistensen er en operasjonalisering, en tredimensjonell bølgeform, av Intet. Hvorfor har jeg da slik en aversjon mot min kalde sosiale grav? Hvorfor føler jeg at jeg trenger noen som kan inspirere meg, provosere meg, til å være evig bedre enn det jeg er... hvorfor trenger jeg en katalysator når jeg alltid har forstått at jeg kontinuerlig skaper meg om til å være det middelmådige monsteret ingen vil ha... ingen styrke, ingen skjønnhet, ingen visdom--- kun kulde som lengter etter å smelte.

Kun fortapte tanker i et hav av intet...

og husket jeg på å nevne patetisk?