barndomshelter

Skrive av Gird_09

Flere av seriene i Tempo og noe av det som senere ble Super Tempo. Men for trøtt til å huske navn og er ørten år siden jeg har lest noen av disse. Der var det både sjørøvere, sci-fi, hemmelige agenter m.m.

Why do birds suddenly appear ?

Ho mor :) Jeg hadde egentlig aldri noen fiktive barndomshelter. Jeg regelrett slukte bøker, og det var mange personer jeg beundret og var fascinert av (Athene, Odyssevs, Koste-Kari (hun het det samme som meg!), diverse tusen og en natt-personer, Jeanne D'Arc, Leonardo da Vinci, Pippi, Nancy Drew, Merlin, Magellan... (jeg hadde en Det Beste-bok med biografier over diverse personligheter), men ingen jeg idealiserte på den måten.

Mor, derimot, var, og er, min helt.

Mine barndomshelter var mine to alkoholiserte naboer. De var så snille og greie alltid. Ga meg godteri og var bare hyggelige. Glemmer heller aldri den dagen da jeg var seks år gammel og politiet omringet området fordi de to naboene hadde ranet den lokale banken. De ble tatt, men jeg var allikevel imponert over deres mot :)

Morgenkåpedyrets lille store verden er i hvert fall nyutgitt nå i 2006. Prøv å send mail til forlaget (det er Damm (post@damm.no) som har Morgenkåpedyret, men Cappelen, Gyldendal og Solum har også hatt bøker av han) og spør etter boka, det er større sjanse for at de trykker opp igjen gamle bøker hvis de merker at det er etterspørsel etter dem.

Han var vel min første helt, han og Emil. Da jeg var ca seks-syv, var Tintin helten min. Det er litt skummelt det der, for noe mer gammelfascistisk enn Hergés tegneserier om den unge journalistens reiser blant dumme negre (oooh! he used the n-word!) og stereotypiske sydamerikanere skal man lete lenge etter.
Men den aller største helten min var John Lennon. Jeg kom gråtende på skolen da han ble skutt 8. desember 1980. En av mine medelever spurte meg hva det var med meg og jeg fortalte hva som hadde skjedd der borte i Junaiten. Han så uforstående på meg og sa: "Hvem er John Lennon?" Den dagen var ganske ødelagt da, gitt. Verden var plutselig et mye mindre uskyldig og mye mer farlig sted etter den dagen.
---
produced by bumlover@gmail.com

Snorre Sel kjenner jeg ikke. Heldigvis må jeg nesten si etter den beskrivelsen.
Men at Serafin er anarkisk er rimelig right on. Jeg husker jeg diskuterte det med en kamerat faktisk, aldri skjønt det før da.

___________
Strength lies not in defense but in attack.

De to var mine helter:-) Og Tom i Villmarka. Han var tøff og banka alle.

Ellers så jeg opp til de aller fleste på fire ben. Kunne jeg velge på øverste hylle, ville jeg helst bli til en LØVE.

Den står i bokhyllen min, boken om Serafin og Plym altså. Ved siden av Where the Wild things are av Maurice Sendak. De to eneste bøkene jeg har klart å spore opp fra da jeg var liten.
Drømmen er å få tak i boken om Ghengis Khan, og en merkelig bok som jeg ikke vet hva het. Det var en rekke korte enkle fortellinger med illustrasjoner. Det vidunderlige var at teksten stod på engelsk på den ene siden og norsk på den andre siden. Jeg vet at the City Mouse and the Country Mouse var der, og min favoritt: fortellingen om Rhino the Rhinocerous. Et nesehorn alle var redd for, fordi det var så sint. Men det viste seg at det bare trengte briller så det kunne se hvor det brøytet seg frem - så ble Rhini straks med veltilpasset livet på savannen.
Det er virkelig et bra tiltak da, tospråklige bøker. Det ville jeg likt at det fantes flere av. Selv om jeg hadde tospråklig oppveks så var det ingen selvfølge at jeg skulle lære så bra engelsk som jeg gjorde. (Nå skal det forøvrig sies at jeg leste Freak Brothers i en alder av fire år da... Så sammen med språket kom merkelige forestillinger kan man si...)

___________
Strength lies not in defense but in attack.

var de jeg var mest fasinert av da jeg var liten. Jeg ville ha en indianer som kjærste og så ville jeg være en ailien. Ikke samtidig da ;) Jeg slukte alt som var av dårlige indianerbøker på biblioteket, og krevde min rett til å se alt som gikk på tv med ailiens og romskip uansett tid på døgnet siden før barneskolen. Jeg fikk se serien V for victory da jeg var ca 9 år gammel, etter veldig mye mas. Etter det var jeg helt overbevist om at jeg var en ailien og gjorde ting som garantert ikke var så sundt med huden min for å finne ailienhuden under. Det ble såppas styggt at jeg ble enda mer overbevist he, he. Foreldrene mine fant heldivis ikke ut det da, for da hadde jeg vel ikke fått sett så mye mer. Hm, tror jeg skal være litt forsiktig hvis jeg får barn.

Når jeg var barn var jeg helt fanatisk opptatt av The doors, det forsvant da jeg kom i puperteten/ungdommskole alder, men i mange år var The doors det kuleste som fantes.

Ellers må jeg vel dra frem Obelix, Raistlin Majere (Dragonlance), Lucky Luke og Han Solo. Og ikke minst Remo Williams - The destroyer.

Hasj fører til batikk

‹ Renaissance Ila landsfengsel overbelastet - her er løsningen ›

Da jeg var liten så hadde jeg to bøker som jeg leste så mange ganger at jeg tror de falt fra hverandre. Den ene noterte jeg tilogmed litt i. :D
Det var en bok om den store Ghengis Khan og en mindre en om William Kidd, den berømte piraten. Sistnevnte fikk jeg av min bestemor da jeg var fire og den første aner jeg ikke når jeg fikk. Ihvertfall før den siste.
(lurer på hvor de er blitt av)

Uansett. Poenget mitt er at dette var virkelig heltene mine. Jeg så opp til dem og skulle seriøst bli som dem. Jeg hadde jo andre helter også, sånn som Cæsar og Tempelridderne, men ingen kunne måle seg Khanen og Captain Kidd.

Så jeg lurer litt på hvem dere hadde som barndomshelter? Og da mener jeg BARNDOM, ikke pubertetshelter, så Morten Harket og Dave Gahan teller ikke. Skikkelig barndomshelter altså.

Anyone?