maaan jeg er tøff.

ringte optimusprime og spørte om jeg sku, og så sendte jeg en melding til en kis jeg har hatt et oppheng på i 10 år , ekskl. en liten pause på et par, som jeg har bedt på øl to ganger før og fått avslag ( fordi han hadde daaaameee), og så ringten meg opp igjen! jeg var på jobben så skal prate men igjen imorra, håper han ikke har daaameee.han tror vel jeg er den kaninkokern.faend det driter jeg i, så lenge han gidder treffe meg.han hadde vært i bergen i helga da. faen hvem er i bergen i helgene hvis dem ikke har dame der. offf. trokke detta blir no opplegg, lizm, but maaan i need some klåusjur.han er høy og mørk og stilig og streit som f. og rett etter jeg hadde prata men kom jeg på at jeg er småfeit og skrullete og full av harry tattoo'er og er pierca i trynet. faen da vi gikk på videregående kom han bort til meg og sa jeg måtte drite i å skinne meg mer og ta ut ringen i nesa. men det værste er at jeg ikke har høyere utdannelse. saaaaaatan. åh møt meg a.

Mitt musikkliv startet vel i praksis i det øyeblikk jeg som 12 åring hørte på nærradioen i Drammen og de spilte en låt som het People Are People. I Lier der jeg vokste opp, var det imidlertid stusselig få av oss som følte det samme for dette bandet. Årene gikk, og på videregående fant jeg mine likesinnede i en gjeng gladsynthere fra Drammen og jeg oppdaget at det fantes andre band som også lagde musikk på samme måte. På en måte ble det helt naturlig at jeg skulle få sansen for det som vi den gang bare kalte techno, men som i dag har ørtenogførti undersjangre. Siden midten av nittitallet har jeg imidlertid vært av den oppfatning at mesteparten av det som vi bare kalte "synth", men som i likhet med "techno" har fått mange nye navn, ble ganske kjedelig og platt. Så dermed holdt jeg meg til melodiøs "techno", og har vært i det mange vil kalle "trancehelvetet" i mange år. I det siste har jeg imidlertid søkt meg mer og mer mot "røttene" mine, og oppdaget at det faktisk skjer spennende ting i "synth" leiren også. Så her sitter jeg da, med headsettet og en pils og hører VNV - Nation - Further for snørrogførtiende gang på repeat og kjenner at livet ikke er så verst allikevel. Jeg skjønner at jeg sikkert er fullstendig på etterskudd med masse musikk, men det er deilig å igjen kunne føle at man er en del av noe som svært få i dette landet skjønner verdien av. Kall meg sentimental, gammel, gnurebukk eller hva det måtte være som deler disse tankene med dere, men jeg måtte bare få det ut...