Bill Leeb i Front Line Assembly (FLA) må tydelig boble over av kreativitet. Men når det blir bra musikk ut av det, så gjør vel ikke det så mye.
Fauxliage (faux betyr falsk, liage betyr forbindelse, så kanskje det betyr falske forbindelser, men fransk har jeg ikke peiling på) består av nevnte Leeb, Rhys Fulber og Leigh Nash fra Sixpence None The Richer. Nash har også vært med på flere av utgivelsene til Delerium, som er et annet av Leebs sideprosjekter. Dermed er det neppe tilfeldig at hun er med her.
Uansett så har de tre begått en særdeles lekker plate, som i iTunes-versjon inneholder 11 spor, derav to remikser av låten Rafe.

Nå har jeg hørt på denne minst 20 ganger de siste tre dagene.
Jeg sliter virkelig med å nyte den fullt ut.
Det er stygt lydbilde.
Upresise vokaler.
Lite spenn i det lyriske.
Jeg får inntrykk av at de har hatt dårlig tid til å ferdigprodusere dette albumet.

Virkelig synd. Fordi de to forrige kapitlene i denne sagaen er fantastiske bra og gjennomført til siste detalj. Særlig Lost Alone er helt utrolig m.h.t detaljer i både det musikalske og lyriske.
Mener å ha hørt at de brukte 7-8 år på å produsere ferdig Lost Alone. Og dette kan man virkelig høre. Alt er nøyaktig plassert på riktig sted, med presis effekt på lytteren. Lyrikken i de to forrige albumene er også virkelig fantastiske. Ekte poesi. Men i Crossroads gnager man kun på det samme temaet hele veien. Og masse masse repetisjon dessverre.

"Barabbas, slated to race, was scratched.

Pilate, the starter, pulling out his clepsydra or water clock, an operation which wet his hands unless he had merely spit on them -- Pilate gave the send-off.

Jesus got away to a good start.

In those days, according to the excellent sports commentator St. Matthew, it was customary to flagellate the sprinters at the start the way a coachman whips his horses. The whip both stimulates and gives a hygienic massage. Jesus, then, got off in good form, but he had a fiat right away. A bed of thorns punctured the whole circumference of his front tire.

Vi ble litt bekymret da vi så barnevogn utenfor døra og tenkte "å neeeeei, hyleunger og slitsomme morgener". Det gikk bra de første dagene, men så kom lørdagsmorgenen. Med hyl og skrik fra både mor og barn. De har holdt på en halvtime nå, kun avbrutt av litt støvsuging (!!). Jeg skal egentlig ikke stå opp før kvart over 7, så dette irriterer meg grenseløst. Vedder en tier på at de som bor der ikke akkurat er studenter heller (vi bor i studentboliger tilhørende SiO for de som lurte).

Og ikke nok med at ungen skriker, på skrikinga høres det ut som om den får skikkelig bank. Men jeg har jo ikke peiling på ungehyl, så for alt jeg vet så kan den skrike på trass. Håper det var en engangshendelse, for den skrikinga var rett og slett kjip.