White Lies (Utsolgt)

Skrive av Oberkorn
Sted
John Dee, Oslo
Dato

Har snurret skiva en del og syntes den i alle fall tidvis er god (selv om de kanskje låner i overkant mye av Editors her og der). Terningkast 1 anmeldelsen i VG er vel nevnt tidligere på disse sider - men jeg må si jeg skjønte enda mindre av Sven Ove Bakkes 3'er anmeldelse i dagbladet under overskriften "Oppblåste værhaner". Her lirer han blant annet av seg:

"Men det synes også tydelig at de har ranet med seg feil tjuvgods fra epoken med den deiligpompøse rocken til Echo & The Bunnymen, pre-roots Waterboys og tidlig U2 fra første halvdel av 80-tallet, og blandet det ut med pompøse deler The Cure. Det vil si at de blir Simple Minds der The Killers er U2, som igjen vil si at vi her har et klassisk tilfelle av oppblåst opportunisme født ut av en for så vidt legitim musikalsk idé og en veldig bra single"

Hva f*** mener mannen egentlig?? Og hvem fremstår som den mest oppblåste værhanen i denne sammengengen? :)

http://www.dagbladet.no/kultur/2009/01/27/563414.html

Som en som har skrevet en del om musikk i min tid, burde jeg vel egentlig være kategorisk uenig. Men sannheten er mer nyansert enn som så.

Som jeg gjerne påpeker når jeg holder foredrag om forskningsjournalistikk, er journalistikk et trendfag. Unge folk vil bli journalister fordi det er kult, ikke fordi de er interessert i musikk, politikk, forskning eller hva de nå skal jobbe med. Altså er mange av dagens journalister de som på åttitallet ville blitt frisører. Det finnes en masse bra journalister, akkurat som det finnes masse bra frisører, men ethvert yrke lider av å være trendy.

Men den vanligste kritikken mot kritikerkorpset går stort sett på at kritikerne har feil smak. Dette er typisk for folk som er tilhengere av forskjellige typer ”alternativ” musikk og som er arge fordi kritikerne våger å ha en annen smak enn dem (en smak som dermed er ”bonde” eller ”mongo”).

Det man glemmer er at dagens ”alternative” musikk, som synth og goth, ofte er mainstreammusikk som tiden har løpt fra. Selv om jeg liker begge genrene veldig godt, er det ikke til å komme fra at både synthens og gothens største kunstneriske triumfer nå ligger noen tiår tilbake i tid (jeg er åpen for om det samme gjelder rocken som helhet, forresten – det er ingenting som tilsier at denne femtitallsgreia skal leve evig). Altså synes jeg det er greit at journalister driter i å følge med på hva som skjer innen tysk trad-goth.

Selvfølgelig er det pinlig når mennesker som presumptivt har peiling på musikk viser at de ikke har noen anelse om viktige (eller interessante) understrømninger i dagens musikkbilde. Men disse pinlighetene er sjelden verre enn når musikkfans er bitre for at musikkjournalister for eksempel mener at Bruce Springsteen har bidratt med mer til rockhistorien enn Depeche Mode, eller likefrem nekter å innse storheten i østtysk Endzeit eller ukrainsk svartmetall.

Mens jeg er i gang med rantingen her, er meningsuniformeringen blant norske journalister ganske interessant. Norsk Journalistlag har gode undersøkelser som viser hva for en ensartet gruppe norske bladfyker er.

Denne ensrettingen gir seg nok teite utslag innen musikkjournalistikken, men er langt mer alvorlig når det for eksempel gjelder dekningen av utenrikspolitikk.

Det jeg opplever som problematisk med endel kritikere, er at de ikke i tilstrekkelig grad evner å være objektive. Som jeg prøver å lære mine barn; at det er himmelvid forskjellig på å ikke like noe, og det å mene at noe er dritt/møkk/dårlig/etc.

Selv om jeg ikke hører mye på/liker en viss genre, mener jeg at jeg i stor grad er i stand til å høre om et band fra angjeldende genre er et kvalitetsmessig bra band. At det ikke er "dritt", selv om jeg ikke liker det.

Musikksmak er jo i stor grad en subjektiv vurdering, og det er helt greit det. Jeg godtar at kollegaen min synes at EBM er "støyete møkkamusikk". Men jeg forventer at en musikkjournalist evner å heve seg over slikt; og at han/hun faktisk klarer å objektivt vurdere musikk uavhengig av om det er en genre han/hun "liker" eller ikke.

Dette er dessvere en egenskap jeg ikke vil tilskrive alle musikkritikere. Et grotesk eksempel er vel hvordan Seigmen endret kritikerstatus fra helter til desertører da de ble Zeromancer. Og kanskje hvordan Sigrid Hvidtsten mener at Super Family er norges eneste synthband?

Kjempefin!

Subjektiv obkejtivitet og objektiv subjektivitet er alltid morsomt å diskutere. Selv tror jeg ikke objektivitet kan oppnås, selv om man kan strebe etter det (og jeg tror man kommer en en bit på veien ved å være saklig og åpen om ens egne fordommer).

Problemet er som følger: Hva kjennetegner god og dårlig rock?

Rocken er formodentlig et av ytterst få kunstneriske uttrykk der folk som totalt mangler kompetanse kanoniseres, mens folk som virkelig vet hva de driver med henges ut som "flinkiser".

Hva som er riktig og galt skifter fra uke til uke, og genrene handler like mye om hva slags klær og sminke folk bruker som om musikken. Dette er jo noe av det som gjør rocken morsom å følge med på, men det samme gjør at det å forsøke å etablere objektive kriterier for vurdering av musikken blir håpløst.

Selv om Saga formodentlig var 100 ganger bedre musikere enn Sex Pistols, blir det pinlig om noen påstår at Saga har vært et viktigere band.

Altså ender man fort opp med synsing.

Enig med deg.

Hvis en anmeldelse er godt skrevet synes jeg ofte at jeg kan lese om jeg bør sjekke ut plata uavhengig av konklusjonen.

Det som bare blir tull er namedropping og anmeldelser av typen: "Hold kjeft, drittkjerring". Det var morsomt en gang, men det holder nå :)

Og når det gjelder Seigmen vs. Zeromancer, så er vel ikke problemet forskjellsbehandling av de to konseptene, men at de ikke klarer å holde samme høye nivå...

Jeg har jo en kort karriere bak meg som musikkanmelder og kan underskrive hvor vanskelig det er å skrive en god anmeldelse. Men etter mine spede forsøk har jeg blitt veldig opptatt av å lese andres anmeldelse, og synes vel mye av problemet er at mange anmeldere sikkert har peiling på musikk, men de kan ikke skrive. Det holder ikke med et ordforråd bestående av fett og bajs når du skal beskrive lyd med tekst.

Supp.: Diskotek

Debutplata “To Lose My Life...” kom i januar og følg med, for BBC tror gruppa blir det store nye i rocken i 2009: ”With their epic and soaring songs, atmospheric shows and nod to the likes of Editors and Joy Division, they should have a successful year”. De skal først på en lang NME Awards-turné med Glasvegas og så kommer de til oss!

White Lies are an alternative rock band from Ealing in West London, England, currently signed to Fiction Records. Formerly known as Fear of Flying, the band consists of Harry McVeigh (lead vocals, rhythm guitar) Charles Cave (bass guitar and backing vocals), and Jack Lawrence-Brown (drums). The band have released four singles, "Unfinished Business", "Death", "To Lose My Life" and Farewell to the Fairground. Their debut album To Lose My Life... was released on 19 January 2009, debuting at #1 on the UK Album Chart.