Jeg sto på terrassen og tok en røyk. Og som vanlig sto jeg og så utover stormlandskapet og den våte veien nedenfor. En bil skal parkere, og bruker da en halv evighet på å komme inn på den store plassen vedkomne faktisk har til rådighet. Nervøst står jeg der og håper det går bra med bilene rundt for noe så amatørmessig har jeg faktisk bare sett på film. Men nei da, vedkomne deiser borti bilen forran når han skal rygge inn, kjører ut igjen og ned på neste nærmeste plass og bruker litt tid der også. De to i bilen går ut, to utlending-spjælinger. Han og passasjeren sjekker hans bil som tilsynelatende har klart seg bra. Så tusler de sakte, men sikkert opp til bilen de kjørte inn i og sjekker siden inn mot fortauet (som det er helt unaturlig å sjekke siden de rygget inn fra motsatt side og aldri kom så langt som inn til fortauskanten en gang). De vandrer bort derifra og på andre siden av bilen ligger fremdeles glass fra en knust lykt... Makan!