Huff, norsk noise ble raskt kuppet av samtidsmusikk-typer som skulle gjøre noe intellektuelt av det. Jeg har vært på foredrag for å høre Maja Ratkje og John Hegre snakke om japansk noise, og nesten klare å få hele greie til å bare høres kjedelig ut. Men de lyktes ikke helt, siden de spilte noen eksempler innimellom og fikk tilhørerne til å skjønne hvor vitalt dette egentlig var. Jeg mener, Lasse Marhaug (Jazzkammer) er faen meg med i Komponistforeningen nå.

jeg mener jo ikke det, men selv en som ikke hopper rundt og lager show kan virke inspirert eller uinspirert på scenen. Det kan frese selv av stille sanger (eks. siste konserten jeg så med Nick Cave, eller nydelige Goldfrapp på John Dee). Beklager å si det, men personlig mener jeg det manglet i mye av den nevnte Cure-konserten. Og det må jeg da få mene uten at man setter spørsmålstegn ved hvorvidt jeg er en ekte fan eller ikke. Hvordan man oppfatter musikk er veldig subjektivt, det kan variere fra dag til dag, og et ekte fan er ikke bare de som svelger alt ukritisk. (Ikke det at jeg tror du gjør det).