I går gikk jeg gjennom byen smilende med en kopp kaffe, uten noen egentlig grunn for å smile. Og flere mennesker enn vanlig plantet øynene på meg, men det virket som om det var på grunn av andre ting enn vanlig. Vanligvis får jeg litt skeptiske og stygge blikk, men for en gangs skyld virket det som om de så på meg fordi jeg ruslet i mitt eget tempo og så tilfreds ut i mitt eget jeg. De fleste virket nesten litt lengtende etter å gjøre det samme.. En uvant og god følelse å ikke alltid bli sett på som en parasitt i samfunnet. Jeg tok meg råd til å gi til en mann med penge-kopp på utsiden Sundt og han vendte blikket opp på meg og sa takk. Jeg ble glad for det virket som om han mente det han sa. En liten stigning på humørkurven...